Utålmodig på Sørlandets vegne

Fædrelandsvennen mener det hadde «kledd meg bedre» å skape praktisk politikk enn å være i opposisjon. Hva som kler meg, vet jeg ikke så mye om, men ja: I en tid med arbeidsløshet savner jeg en regjering å drive lagarbeid med.

original_1478638585_2173278


Av Odd Omland, stortingsrepresentant 


Etter at avisen hadde beæret sørlandsbenken på Stortinget med karakterbok og kommentarer, presenterte Nav desembertallene for den registrerte ledigheten. I begge Agder-fylkene hadde den økt med 20 prosent på bare et år. Det går bra i noen bedrifter (jf. NRK Sørlandet sin reportasje fra bl.a. Risør), men det er ingen tvil om hovedbildet: I skyggen av situasjonen på Vestlandet, med Stavanger-området mest profilert, sliter også Sørlandet. Næringslivet vårt viste stor dyktighet i å utnytte den høye offshoreaktiviteten da oljeprisen skjøt i været for vel ti år siden, men har blitt rammet tilsvarende av det kraftige fallet i pris og aktivitetsnivå.

Regjeringen kan ikke lastes for oljeprisfallet, men den har ansvaret for å håndtere ledighetssituasjonen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli lei ord. «Vi følger situasjonen nøye» er en gjenganger. Og i stedet for å ta ordet «arbeidsledighet» i sin munn, sier man «omstilling». Det er faktisk ikke det samme. Omstilling er heller ikke noe Erna Solberg plutselig har funnet opp, men noe norske bedrifter driver med kontinuerlig.

I næringspolitikken skiller ofte partiene lag ut fra ulike grunnsyn. Høyresiden har gjerne en klokkertro på at markedet vil ordne opp av seg selv, og ser ofte på arbeidsløshet som et virkemiddel for næringslivet. Arbeiderpartiet har en helt annen arv og nærhet til det å bli arbeidsledig, og har et mindre «religiøst» forhold til markedsmekanismene: De er høyst ufullkomne, og må derfor ikke ses på som mer enn ett av flere redskaper for å nå vårt politiske mål om arbeid til alle.

Konkret har dette gitt seg utslag i at regjeringen har satset de store pengene på ett kort, kutt i formuesskatten, selv om regjeringens egne eksperter ikke kan påvise nevneverdig veksteffekt av dette. 

Arbeiderpartiets alternativ er å bruke pengene langt mer målrettet. I behandlingen av 2016-budsjettet kunne vi derfor legge inn mange forslag med betydning for Sørlandet: 20 utstyrsmillioner til Sørlandslaben, 150 mill. kr til nytt såkornfond for Agder/Telemark og et offentlig/privat akselratorprogram som ville ha gjort 100 mill.kr tilgjengelig for grundere i region Sørlandet. Men også økning i lærlingtilskuddet med 12.500 kr utover regjeringens forslag, 3000 flere studieplasser, 2000 flere tiltaksplasser, tre milliarder mer til kommunene, 100 millioner mer til Enova og milliardøkning til miljøteknologiordningen vil ha betydning i vårt distrikt.

Sørlandet industribedrifter har mottatt over en tredel av den nasjonale miljøteknologiordningen, så den er viktig for oss. Noe som også hadde kommet vårt offshorerettede næringsliv til gode, var om regjeringen hadde vært villig til å presse oljeindustrien til plugge brønner de har sluttet å produsere fra. Dette er de i utgangspunktet forpliktet til, men det blir gjerne skubbet på i oppgangstider. Nå er tiden inne, men det virker som det strider med regjeringens ideologiske tenkning.

En sak det er vært mye snakk om, er en midlertidig utvidelse av permitteringsordningen til 52 uker. Regjeringen vil ikke lytte til et entydig og gjentatt krav om dette fra NHO, Norsk Industri og LO. Arbeiderpartiet støtter kravet, fordi vi forstår hva det handler om: Nyskaping og framtidas arbeidsplasser. For selv om gründere og oppstartsbedrifter er viktig, må vi huske at det mest av framtidsrettede innovasjoner skjer innenfor etablerte bedrifter, klynger og industrimiljøer.

Toppsjef Walter Qwam i Kongsberg Gruppen ga et stort intervju om dette før jul, der han også fikk støtte fra de andre lederne som var spurt, i Hydro, Elkem, Janusfabrikken og Kleven Verft (Klassekampen 15/12-15). Budskapet hans var klart: «Det er et paradoks at myndighetenes virkemidler nesten utelukkende går til oppstartbedrifter, mens det er veldig lite fokus på alle de hundrevis av mellomstore bedrifter med omsetning fra 20 til et par-tre hundre millioner kroner. Det er disse selskapene som skal bli den nye stammen i norsk industri.»

Det er her permitteringsregelverket kommer inn. Det er ikke lukrativt å gå permittert. Man mister ikke motivasjonen for å søke seg til vekstbedrifter – i Risør eller andre steder. Men så lenge bedriften kan permittere framfor å si opp, så beholder den en verdifull kontakt med det man har investert svært mye i: Sin kompetansearbeidskraft. Og de bedriftene som uansett vet at de ikke har behov for den samme arbeidskraften når konjunkturene snur – slik som mange av oljeselskapene – har heller ikke motiv for å permittere framfor å si opp. Inntrykket som man fra regjeringshold prøver å skape av en slik utvidelse, nemlig at man «låser folk inne» i gårsdagens næringsliv, gir derfor ikke mening.

Jeg og Arbeiderpartiet er mer utålmodig på Sørlandets vegne enn jeg har inntrykk av at regjeringen er. Derfor skulle jeg gjerne ha kunnet drive praktisk politikk i posisjon, ja – kledelig eller ikke.

----

Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 26.01.16