Retorikk eller politikk?

Av Kari Henriksen, Stortingsrepresentant

Nei. Ordbruken er utslag av en gjennomgående politisk ideologi: mistenkeliggjøring av de som utfordrer politikken eller står i veien for at politikken kan realiseres. Budskapet er at det som ikke er i overensstemmelse med FrP-ideologien er venstrevridd eller skadelig. Mistenkeliggjøringen er konfliktskapende, splittende og destabiliserende.

Fremskrittspartiet har i alle år mistenkeliggjort andres motiver. Det starta med Anders Lange og selveste Staten. Den var din motstander som stjal dine penger. Det fortsatte med narkomane, alenemødre og snyltere. De var ikke bare trengende. De stod ikke opp tidlig nok og "stjal" fra de verdige trengende. Nrk ble tidlig til Ark. Statskanalen var under innflytelse av Arbeiderpartiet. Etter hvert ble vi så vant til retorikken at den blåste forbi som høstløv i vinden. Vi så det det øyeblikket det falt, trakk på skuldrene og gikk videre. Hvert blad som falt var en enkeltstående hendelse. Det er ikke lett å få øye på sammenhengen.

Fremskrittspartiet skaper ikke fiendebilder for å få stemmer. Fiendebilde og mistenkeliggjøring er dets politiske kjerne. Bladene fortsetter å falle. Mistenkeliggjøringen kommer oftest fra sjauerne. Sentrale og lokale politikere som har fremsatt de mest utrolige påstander. Om innvandrere, muslimer, tiggere, snyltere og andre som vil oss vondt, truer oss og velferden vår. Om byråkrater, lover og regler som egentlig truer folkets ve og vel. Media er den altomfattende skurken. De vil oss virkelig vondt. Anders Anundsen protesterte ved å brenne aviser for å vise hvor ondskapsfulle de var. Å bli brent var tydeligvis en passende straff.

Med Fremskrittspartiet i regjering, må andre mistenkeliggjøres, staten er jo dem selv.

Kritikk fra menneskeretts- og humanitære organisasjoner ble møtt med mistenkeliggjøring. De har ikke bare edle motiver. De meler sin egen kake. Vel hjelper de folk i nød, men de jobber jo selvfølgelig også for å beholde sine arbeidsplasser, så så humane er de ikke. At hundretusen arbeidsfolk demonstrerte og gikk ut i generalstreik handlet om at de var motstandere av nødvendige endringer og organiserte arbeidere er jo dessuten kjøpt av Arbeiderpartiet.

Da avisbrenneren ble minister, fikk han råderett over andre virkemidler enn sin egen peis. Han brukte skattebetalernes penger på å lage skrytevideo siden media ikke viste det sanne bilde av alt det gode som gjøres. Ansatte ble statister i den nye fortellingen om Fremskrittspartiets fortreffelighet. Uten filter. Samferdselsministerens misnøye med sin kommunikasjonssjef fikk henne fjernet.

Nå er det kirkens tur. Innspillene den ble bedt om å gi, var for kritiske. Dermed fikk vi vite at den ikke favner bredt nok, den utestenger og den er venstrevridd. Godhetstyranniet rir denne medmenneskelige institusjonen. Fremskrittspartiet er ikke i tvil. Jesus godhet er slett ikke ubetinget.

Fremskrittspartiets retorikk er konkret politikk. Også utenfor Norge. Aldri før har kritikken mot venstresidas løsninger blitt så mistenkeliggjort. Ikke siden krigen har politikken vært så mørkeblå i Europa. I noen land går sjatteringene over i brunt. Mistenkeliggjøring virker. Det gjelder bare å kunne stå i det. Gjenta det ofte, så blir det både blåere og noen steder brunere.