Minister for kultur og konflikt

Arbeiderpartiet vil hegne om trepartssamarbeidet. Vi vil invitere, lytte, legge til rette, men også si ifra og sørge for åpenhet. Også når organisasjoner kritiserer og utfordrer rådende politikk.

Argumentene for endringer må være holdbare, og de må involvere dem det gjelder. Det synes å være en ukjent erkjennelse hos sittende regjering.

Denne gangen er det kulturpolitikken det gjelder.

Til nå har kunstnerne selv, gjennom kunstnerorganisasjonene, oppnevnt komiteene som vurderer stipendsøknader og velger ut hvilke kunstnere som skal få støtte. Kulturministeren vil skrote dette systemet og heller la en liten gruppe oppnevnt av departementet velge komiteer. Dagens system er nemlig «udemokratisk», skal vi tro kulturministeren. Frp bruker de store bokstavene og omtaler det som «Kameraderi» i et svar på Dagbladets kritikk av endringen regjeringen vil innføre. (Debatt 2 november 2017).

Å flytte avgjørelser nærmere politisk ledelse mot kunstnerorganisasjonenes ønske og helt uten dialog, bygger mistillit.

I velkjent stil er Høyre og Frp på banen med mistenkeliggjøring av grupper. Denne gangen er det ikke godhetstyranner i kirken, men kunstnere som er ofrene for mistenkeliggjøringen. Kulturministeren har ingen tillit til at det er fagkunnskap og kompetanse som avgjør hvem som skal sitte i disse komiteene. Dermed mangler også tilliten til at komiteene fordeler kunstnerstipend eller garantiinntekter til de beste søknadene – og ikke til komitéens bestevenner eller basert på om søkeren er fagorganisert eller ikke.

I stedet for å ta fatt i og søke å avdekke om det faktisk er eller har vært tildelinger med bakgrunn i kameraderi eller udemokratisk praksis, og gjøre noe med regelverk, gå i dialog med kunstnerne om utfordringene, så velger statsråden en annen strategi, mistenkeliggjøring. Det er stasrådspraksis på svært slett nivå.

Slik sås regjeringens mistillitsbuskap: De andre har en agenda.

Dette er en politikk vi kjenner igjen fra denne regjeringen, der man ser ut til å dyrke splittelse mellom grupper. At kunstnere er uskikket til å være ordentlige, er derfor en avsporing. Hva er det egentlige prosjektet? Jo, et forsøk på å bygge ned troverdigheten til grupper som er uenige i regjeringens politikk.

I det store bilde handler det også om nedbygging av trepartssamarbeidet og den norske modellen. Kunstnerne er sist ut i en lang rekke. Tidligere har bistandsorganisasjoner blitt kritisert for å drive for mye politikk og for lite bistand. Over lang tid har justisdepartementet brukt samme taktikk overfor rettshjelpmottakere. De skal ikke drive kritisk justispolitikk, bare praktisk hjelp. Budskapene er pent pakket inn i mistenkeliggjøringens nesten usynlige silkepapir, men det er mange slike pakker, de kommer jevnt og trutt. De maler sin egen kake må vite, enten det er rettshjelptiltak, bistandsorganisasjoner, kirken eller som nå, kunstnere. Unødvendige konflikter oppstår på felt der det kunne vært unngått, og er det noe vi trenger mindre, ikke mer av, så er det konflikter og mistillit mellom staten og dens innbyggere.

Arbeiderpartiet vil derfor fremme forslag om å opprettholde dagens ordning, ikke innføre en gammeldags ordning som flytter avgjørelser fra de det gjelder, til et lite departementsoppnevnt utvalg og redusere fagorganisasjonenes ansvar.

Å bygge den norske modellen og trepartssamarbeidet er å bygge tillit, gi ansvar nedover, finne gode løsninger og gjennomføre tiltak og forvalte skattebetalernes penger. Å flytte avgjørelser nærmere politisk ledelse mot kunstnerorganisasjonenes ønske og helt uten dialog, bygger mistillit mellom politikere og kunstnere, og mellom fagorganisasjoner og allmennheten. Spesielt når argumentene er som de er: udugelighet og mistenkeliggjøring om uskikkethet – og når disse argumentene på ingen måte underbygges med fakta.

For virkeligheten er jo at alle kunstnere kan søke og bli vurdert på likt grunnlag, basert på kunstnerisk skjønn. Kunstnerundersøkelsen bekrefter at det ikke er noe som tilsier at organiserte og ikke-organiserte behandles forskjellig.