Kai Steffen skrev Fædrelandsvennens mest leste innlegg

Applauderte du asylbrannen?

Jeg er ikke flau. Jeg er heller ikke lei meg. Jeg er rett og slett forbanna. Hvilket land kommer vi fra? 

Av Kai Steffen Østensen

22.07.11 satte Norge i bevegelse. Samtlige kommentatorer i aviser rundt omkring i vårt land reflekterer i dag tilbake til da vi stod hånd i hånd og løftet rosene opp mot himmelen. Vi stod sammen. Sammen mot ondskapen.

Kun fire år etter at en av våre egne, en etnisk norsk mann, drepte 77 mennesker, brutalt, kaldt og kynisk, jubler vi over at mennesker i frykt ikke får hjelp. Jeg er kanskje usaklig, men hvor dum går det an å bli? Mennesker som rømmer fra det vi tok avstand fra i tiden etter roseaksjonene i Norges mange gater og torv, kaller vi svin. Vi ber dem dra tilbake til det de flykter fra. Tilbake til der kulene hagler. Og kun fordi de kommer fra Midtøsten.

Vi hører stadig argumentet, som jeg selv har brukt, hva om svenskene gjorde det mot oss under andre verdenskrig? Tenk om svenskene ba oss dra tilbake til nazistene. Jeg er helt sikker, uten tvil, du ville ALDRI reist tilbake. Men jeg velger å slutte å bruke argumentet. Det har langt ifra gått ut på dato, det er dagens kommentarfelt bevis på. Jeg er bare så ufattelig lei av å forsvare det å ville hjelpe andre mennesker. Kall meg gjerne sosialist, landssviker og muslim-faen. Kall meg hva du vil. Jeg har i hvert fall verdigheten i behold. Jeg er et medmenneske.

Du som sitter bak skjermen og hagler løs på tastaturet, du som står oppreist bak parolene til Nordfront og Pegida, til du som i mine øyner bærer holdninger som ikke forenes med det jeg kaller godt norsk. Hva får deg til å tro at du kan bedømme andre menneskers rett til å leve? For det er faktisk det denne debatten som florerer på nett og i avisene handler om. Den handler ikke om økonomi eller de av og til kvalmende velferdsgodene vi har. Den handler ikke om at dine barn og mine barn må gå i klasse med en kristen syrer, øst-europeisk muslim eller afrikansk katolikk. Det handler enkelt og greit om at du er redd.

Du er redd fordi du ikke kjenner dem. Det er mange av dem jeg heller ikke kjenner. Og jeg er også av og til redd. Men jeg er ikke redd for de menneskene som kommer. Jeg er redd for deg. Jeg er redd for dine ekstreme holdninger.

Jeg har vokst opp i et land som har grunnlag fra de kristne verdier du alltid slår et slag for; nestekjærlighet, solidaritet, håp, forsoning, felleskap. Ja, du kan de helt sikkert bedre enn meg. Jeg er nyvalgt medlem av bispedømmerådet i Agder og Telemark, som yngste representant. Jeg er kanskje uerfaren, men jeg har nok erfaring til å ha venner som 22. juli sprang for livet - kun for å redde seg selv fra ondskapen. En erfaring mine venner helst skulle vært foruten. Jeg er folkevalgt for Arbeiderpartiet og jeg er fylkesleder for AUF i Vest-Agder. Jeg er kristen. Jeg er så uenig med deg som det går an å bli. Når du står på nordpolen, har jeg mine bein godt planta på sørpolen.

Jeg har alltid sagt at jeg er for takhøyde. Jeg skal møte ekstreme holdninger med kritiske spørsmål. Og det skal jeg fortsette med. Men det går en grense for hva jeg tillater å være representant for. Og nå er det simpelthen nok.

Jeg synes det er grusomt å høre at studenter blir skutt og drept i skolemassakre i USA og jeg blir kvalm av å tenke på at terrorister drepte mennesker under konserten på Bataclan i Paris. Jeg blir forbanna når selvmordsbombere sprenger seg selv i lufta i Beirut og Kabul. Og du, jeg blir også redd. Redd fordi det finnes ekstremister der ute som ønsker å spre frykt, splitte folk og sette dem opp mot hverandre - slik de nå setter mine tanker opp mot dine. Jeg er klar over det, og vil gjøre alt som står i min makt for å stoppe det.

Jeg kjenner noen av de du angriper i kommentarfeltet. Hun ene er muslim og heter Merima. Hun er min bestevenninne. Hun var året etter videregående hjelpelærer på to av barneskolene i Farsund. Hun elsker katten sin over alt på jord. Og hun gråter når hun tenker tilbake på krigen hennes familie flyktet fra i Bosnia.

Jeg har også venner fra Syria. Hun ene heter Melak. Vi jobber sammen. Hun går siste år på videregående fordi hun vil bli noe. Hun tar på seg alle ekstravakter som er ledige. Hun liker å jobbe. Og du, hun betaler skatt.

Jeg har en kompis som heter Mani. Han er leder for AUF. Han er også flyktning fra Syria. Han er leder av organisasjonen som ble angrepet på grunn av egne verdier. Han jobber for at du, som applauderer når asylmottak brennes til grunn, skal få rikelig med pensjon og like muligheter som meg. Han er et av mine forbilder.

Jeg er ung nok til å enda tro på verdensfred. Men jeg er også voksen nok til å se tendensendringen i det fredlige Europa vi engang hadde. Ikke i form av propagandatog og folkeopprør, men gjennom økt politisk integritet for brune partier i både Sverige, Frankrike og Hellas. Og bølgen er på vei til Norge.

Jeg er kanskje et svin i dine øyner. Men jeg har fått nok. Vi kan godt diskutere ansikt til ansikt, men jeg kommer aldri til å representere deg i denne saken. Overhodet. Norge fortjener mer enn det.