DET GÅR IKKE OVER

Bildet av det døde barnet gjorde krisen forståelig for oss. De fargerike klærne, de små skoene, stranda. Alt uforenlig med død og lidelse. Kontrastene var til å forstå. Treåringen Aylan Kurdi ble med ett alles barn. Hans lidelse ble vår.

original_1478641196_1405792

Av Kari Henriksen, Arbeiderpartiet, Justiskomiteen


Flyktningkrisen er begynnelsen på en ny æra for alle Europeiske land. Det er ikke mulig å returnere til slik det var før krisen for noe land, uansett hvilke tiltak de setter i verk.

Desperate mennesker har lagt ut på vandring.

Her hjemme er mange øyne og ører fremdeles lukket. Det startet med Per Sandbergs motbydelige klesvalg på forsommeren. Partilederen reagerte på autopilot, med taushet. Finansminister Siv Jensen ba så kommunene lukke døren for disse desperate menneskene. Den fikk hun midt i ansiktet når valgresultatet kom.

Vi ser heldigvis en enorm folkelig mobilisering. Barmhjertigheten har fått mange ben å gå på. Hjertene er varme og hendene villige. Det er bra, for nå kommer redde, fortvilte mennesker til landet vårt. De skal tas imot som det de er, mennesker på flukt.

21 millioner mennesker i verden har flyktet over en landegrense, 38 millioner er på flukt i eget land. Bare i Syria er det 7,6 millioner internt fordrevne og nesten 4 millioner på flukt. Usikre tall viser at nær 4000 har omkommet i Middelhavet i år, men man regner med at 10000 er nærmere det reelle tallet.

Krisen er først og fremst humanitær, men utfordrer også trygghet, sikkerhet og økonomi. Akutte behov for humanitær hjelp, finansiering og sikkerhet vil gli over i en varig tilstand med behov for andre langvarige tiltak, stabilitet og trygghet.

Velviljen vil settes på prøve framover. For dette går ikke over. Det er ikke noe som slutter om en tre måneders tid, eller som vil løse seg bare vi får satt opp strengere grensekontroll, på plass et gjerde eller en piggtråd eller får gitt dem deres første tak over hodet og noen klær. De vil fortsette å komme. I måneder og år fremover. Ved utgangen av 2014, var nesten fire millioner flyktet til Europa.

Krisen i Syria og områdene rundt har vært kjent lenge. Da jeg var i FN i 2013, det ble meldt om enorme behov for akutt nødhjelp. FNs programmer og organisasjon var og er underfinansiert. Norges nye regjering svarte da med å kutte i bevilgninger FNs matvareprogram, den viktigste nødhjelpen FN gir. Andre Europeiske land var like tilbakelente. De håpet det skulle gå over. Vår egen regjering synes to år senere, enda ikke å ha forstått alvoret.

EU har innsett at det ikke går over. I desember 2014 ba Europaparlamentet LIBE komiteen (justis-) om å utrede en ny politikk med bakgrunn i situasjonen i Middelhavet. Komiteen har utredet og vil legge fram tiltak nå i desember. Utredningen ble debattert på et møte den 23.9. Forslag om en ny felles politikk for innvandring, å øke tiltak i nærområdene for å kartlegge og identifisere flyktningene, ny felles og samordnet migrasjonspolitikk og en langsiktig, helhetlig tilnærming ligger i forslagene. Debatten avtegnet uenighet om krisen kunne anses å være et nasjonalt anliggende. Et stort flertall mente det er et overnasjonalt anliggende som nettopp må ha EU som ramme for å kunne løses på en god måte. Det ble og tatt til orde for sanksjoner mot de land som ikke bidro. "Dublinavtalen er død", sa flere.

Hva krever situasjonen av oss i Norge? Vi må straks få på plass anstendige mottaksforhold. Dette synes ikke regjeringen å prioritere og køene vokser. Å ta imot folk og la dem overnatte ute, hører ingen steder hjemme. Tak over hodet straks, må på plass. Tilstrekkelige ressurser må tilføres for å kunne ivareta en hurtig og god avklaring og identifisering. Mottaksapparatet sentralt og i kommunene må styrkes. Menneskene må få identitetspapirer, komme i arbeid og utdanning.

Behovene for velferdstjenester vil øke og utfordre oss på mange områder. Noen vil bruke konflikter til å rettferdiggjøre restriktiv asylpolitikk. Vi må løse utfordringene på fredelig vis og i fellesskap. Dublin-avtalen må inn i diskusjonene, man kan ikke i dag ubetinget returnere til mottaksland. De som ikke har rett til opphold, må, når de kan, sendes tilbake. I dag kan dette være vanskelig, og det vil være vanskelig lenge. Hjelpen til landene de flykter fra må økes.

De mer langsiktige utfordringene vil kreve mer av oss, som enkeltmennesker, organisasjoner og nasjon. Konflikter, motsetninger og utfordringer vil oppstå. På forholdsvis kort tid er Norge gått fra å være et tilnærmet homogent samfunn, til å bli et land med menneske- og kulturmangfold. Og endringen er kommet for å bli. Det er ikke noe «null-punkt» vi kan returnere til, til tross for at enkelte politikere i sin retorikk forsøker å få oss til å tro det. Slik er det ikke. Mangfoldet vil, i Norge og i resten av verden, vokse.

Derfor trenger vi nå først og fremst en regjering som handler og ikke en som trenerer og utsetter nødvendige tiltak. Denne store krisen er vår. Ingen andres. Derfor trenger vi et politisk ordskifte som fremmer fellesskap og at konflikter løses best gjennom dialog og samarbeid, ikke et ordskifte som skaper og bygger opp under konflikter. Å bidra til å redusere konfliktnivået er en viktig, kontinuerlig oppgave. Våre ledende politikere sentralt og lokalt må nå og framover bidra til å samle oss om denne store oppgaven, å løfte Norge fredelig inn i en ny tid. Vi trenger realisme, nestekjærlighet, politisk klokskap og pragmatisme. Forventninger, muligheter og visjoner må omdannes til realpolitikk sentralt og lokalt. Vi må forholde oss til realitetene, forstå alvoret, se mulighetene, ha hjertet på rett plass og erkjenne at det tar tid.